Hvert år i 14 år har jeg arbeidet et par måneder i India. De første årene arbeidet jeg i en liten familiebedrift. Den ble drevet av et ektepar og deres sønn. De holdt til utenfor Delhi i Noida, i et industriområde. Jeg hadde lett i ett år for å finne noen som kunne tenke seg å jobbe sammen med meg.
I de årene jeg arbeidet med dem var jeg alltid på fabrikken, 100% deltagende. Jeg bodde ved fabrikken på en hybel, for vi jobbet ofte til både ni og ti på kveldene.
Så for fire år siden avsluttet de sitt engasjement. De tjente nok på egen produksjon, og syntes min lille produksjon var veldig tung å arbeide med. Jeg var i Delhi da de fortalte dette, og skulle være i India en stund, så jeg begynte å søke etter nye steder og mennesker å arbeide med.
Det å finne noen som kunne silke, farge-ets og hadde fasiliteter for det, var villige til å gå inn i en liten produksjon, og attpåtil var til å stole på, ble nesten umulig. Jeg var også opptatt av å samarbeide med noen som ikke utnyttet barn og gav sine folk noenlunde forhold til å leve med.
Så møtte jeg en indisk venninne i Puna som satte meg i kontakt med Shashi i Delhi. På det tidspunktet hadde jeg nesten gitt opp. Shashi hadde også en fabrikk i Noida, samme område som den første fabrikken, bare mye lenger å reise til. Men på hennes fabrikk arbeidet de kun med bomull. Dvs. at de brukte kun pigmentfarger, mens jeg arbeider med reaktive farger og indantrener.
Shashi ville hjelpe meg. Hun brukte sine kontakter. Hun fant et sted ca. to timer med bil ut av Delhi sentrum. Hun sendte med meg en «tolk» fra sin fabrikk ettersom jeg ikke snakker hindi.
Fabrikken ligger i et fryktelig industriområde. Jeg trodde jeg hadde sett det værste, men det hadde jeg altså ikke. Det er så skittent, og det er så forurenset at du tror ikke det er mulig. Folk er svært fattige på en veldig uverdig måte. Men mennene på fabrikken kan håndverket sitt. På denne fabrikken har de egen «colormaster». Det er hans ansvar å sørge for at de fargene han lager stemmer med mine fargekart. Jeg gjør mye planlegging og forarbeid, der jeg bl.a. utvikler designet, før jeg kan starte produksjonen på fabrikken.
Nå bor jeg inne i Delhi under arbeidet, og reiser ut til fabrikken nesten hver dag og kan dermed føre en styrt produksjon, som jeg ikke lenger har fingrene i selv, men som jeg følger opp, slik at resultatet blir slik det skal.
Jeg arbeider ofte i flere lag, og damper og skyller mellom hvert lag. Jeg lager aldri mer enn to av hvert sjal eller skjerf, høyden tre. Dette gjør selvfølgelig produksjonen svært vanskelig, men ikke umulig.
Jeg opplever denne måten å arbeide på som utfordrende og morsom. Jeg må være kjapp og hele tiden vite hva jeg vil og hvor jeg skal. Jeg må ofte ta hurtige avgjørelser.
Det er ikke konfliktfritt å jobbe slik, og språket skaper også noen ganger ekstra kommunikasjonsproblemer.
Shashi har blitt en god og nær venn. Jeg spiser de fleste måltidene mine sammen med henne, hennes ansatte eller familien, som også har inkludert meg på en veldig fin måte.
